hurrabursdag

Jeg var sikker på at alle hadde glemt meg etter to måneder, men heldigvis var ikke veggen tom og jeg hadde fått en del hyggelige mailer og bloggposter i løpet av bursdagen. Fikk en videoblogg til og med, men jeg tør ikke poste link her for jeg har ikke fått sett den selv; internett og Peru er nemlig en ganske dårlig kombinasjon (i likhet med dusj og Peru, som vi dessverre har måttet oppdage).

I fare for å ikke få nok oppmerksomhet kjøpte jeg også en gave til meg selv tidligere i helga. Jeg fikk dem til å pakke den inn. Trist.

Vi begynte feiringa litt allerede lørdag kveld, da vi ville ut og det meste er labert på mandager også i Mexico City (bursdagen var på tirsdag, men planen da var middag siden vi måtte dra til flyplassen 05:00). Vi dro med meksikanerne våre til et kult utested med en visstnok kjent housedj og festa som råkstars fordi det så ut til å bli en god stund til neste gang, med Peru og orphans og sånn som neste punkt på agendaen.

På mandag var vennene våre opptatt med skole og andre ting, så vi dro og kjøpte mat og så et par episoder med gossip girl på rommet vårt. Vi måtte da gjøre noe siden jeg hadde bursdag klokka tolv, så vi fikk hostellet til å åpne baren på toppen av bygningen og tenkte at jaja, vi får dem til å spille musikk vi liker og tar et par drinker og skåler ved midnatt. Etterhvert kom det en del mennesker som vi ble kjent med, og kvelden ble veldig ålreit!

Dagen etter henta Alicia og Rebeca oss med hjemmelagd kake, og tok oss med til en restaurant med digg mat. Fin bursdag! Fikk også en flaske tequila av mora til Alicia. Den har jeg virkelig ikke plass til i sekken og heller ikke lov til å dra med meg inn i landet når den tid kommer, men hallo, skjønt!

Gisle

mexico city

I Mexico City skulle vi møte Alicia, en venninne av Ola, og vi kunne ikke blitt tatt bedre i mot – hun og vennene hennes tok oss med rundt i byen, til alt fra restauranter til Saks og også et par timer hos den norske ambassaden. En veske jeg hadde ble nemlig borte i Oaxaca, rett før vi dro til hovedstaden, og i den lå, vel, alt det viktigste jeg hadde. Et kamera, med 500 bilder som jeg ålreit nok ikke hadde sikkerhetskopiert noe sted, en reisedagbok jeg hadde brukt  utallige timer på, ipod, toalettsaker, pluss andre verdisaker. Og ikke minst passet.. Ettersom vi skulle fly til Peru etter fire – fem dager hasta det litt å skaffe et nytt. Så etter en hyggelig lunsj gikk turen til ambassaden.

Mamma sier jeg skal være hyggeligere på bloggen, men jesus kraist, hun som jobbet der er kanskje det mest ubrukelige jeg har møtt. Først prøver a seg med å si at jeg må anmelde det på politistasjonen (noe som er umulig, de bare ler av deg om du kommer og sier at noe er stjålet – som om de kan gjøre noe med det, liksom), så sier hun at jeg må bli i landet i et par ukers tid før passet er klart, fordi USA ikke aksepterer håndskrevne nødpass. Så må jeg foreslå at jeg kjøper et nødpass som jeg bruker til Peru i tillegg til et 10års pass som Alicia sender til meg så fort det er ferdig. Hun går med på dette og setter avgårde for å lage et pass, så skriver hun feil navn og må lage et nytt… Så begynner hun plutselig med noe rart inne bak glassveggen, og vi skjønner til slutt at hun har glemt at jeg er der og satt i gang EN LEK PÅ KONTORET med kollegaene sine. Til slutt skvetter hun til når hun ser meg over skranken og kommer med passet:

hurra. relativt letta etter en hard kamp.

Resten av dagen dro de oss med rundt for å skaffe resten av tingene som ble borte, før vi tok en liten tur ut på kvelden.

applebutikk, helena impulskjøpte en mac

gavekjøping på saks fifth avenue (noen hadde bursdag om et par dager!)

ana christina, rebecca, alicia og helena

elendige backpackere (neida, kjøpte jo bare ting som ble borte. nesten)

 

Vi hadde også store planer om en rekke museumsbesøk. Dagen vi satte av til dette var en mandag, den ene dagen da alt er stengt. Likevel fikk vi med oss et par; Helena var en tur på Museum of Modern Art:

..og vi brukte en ettermiddag på museet for antropologi. Dritspennende, det var akkurat som å være Indiana Jones. Bare med litt færre skorpioner og litt flere skoleelever.

haha. dritpinlig.

jadda, igjen.

“rop, erru grei”

dette var det nærmeste vi kom sol- og månetemplene… denne er i papir.

Det ble et fantastisk opphold i Mexico City, mye takket være våre nye venner. Digg med et lite avbrekk fra vårt ellers så harde backpackerliv!

Gisle

oaxaca

Vi tok et par dager i Oaxaca by for å møte vår kjære Kjersti Aarflot og mannen hennes, Arne. Kjersti var læreren vår på musikklinja, og selv om vi egentlig bare hadde henne litt i første klasse er hun en av dem vi ble mest glade i. Nå har de tømt sparekontoen, satt jobbene på vent og flyttet til Mexico for å lære spansk, danse salsa og chille i sola i et halvt år. Hallo kult!

Kvelden vi kom fram til byen tok de oss med ut på middag, og så på en liten rundtur i byen for å vise oss deres nye hjem. Oaxaca er en kjempefin by, som minner veldig om Antigua – bare at den ikke er så liten, selve byen og antall innbyggere er større, og husene har et par etasjer fler. Ellers samme koselige atmosfære! Mye fine kirker og bygninger, og et par templer som visstnok skal være verdt et besøk, men som vi aldri rakk å se selv. Vi hadde bare én hel dag der, og ettersom Helena var syk tuslet jeg rundt på egen hånd for å se på byen. På kvelden dro vi på kammerorkesterkonsert i teateret. Slapp analysen etterpå.

ang. ulykken

AKKURAT SAANN HER SAA DET UT DA ULYKKEN SKJEDDE:

I tillegg er jeg solbrent paa nesa og jeg flasser paa ryggen. Er ikke noe glansbilde akkurat.

Saann ser jeg ut akkurat naa:

Kunne ha tatt et naerbilde ogsaa, men det vil dere ikke se.

Jeg er saa glad for at det skjedde i ansiktet. Naa blir jeg spurt om jeg vil kjoepe kokain mye oftere og ingen toer aa rane oss.

Gisle

jeg har det vondt

I stad ble jeg utsatt for en alvorlig ulykke i vannet. Jeg ble knust ned i bakken av en kjempeboelge, skrapte av det meste, okaa da; litt av huden i ansiktet og fikk ei lita hjernerystelse.

Har det fint da. Star Warsmaraton paa tv.

Jeg sier til alle at det skjedde mens jeg surfa, men egentlig loep jeg ut i boelgene for aa tisse.

Gisle

puerto escondido

Hører det snart snør hjemme. Hm!

Gisle

hurra for mexican borders

Vi utsatte avreisen til Mexico en dag for at jeg skulle bli bedre (aalreit aa vaere i grei form naar en skal ta tjue timer buss), saa klokka fire natt til loerdag sto vi klare for aa ta shuttle til Guatemala City. Derfra tok det fem-seks timer foer vi kom til den mexikanske grensa.

Der ble vi overfalt av 17 menn og brutalt rana!!

Vel, nesten.

Da vi kom ut av bussen var det et par hyggelige menn som ville hjelpe oss med prosedyrene for aa komme inn i landet. Haha. Unge og blaaoeyde som vi er takker vi da ikke nei til litt hjelp! Det tok ikke lang tid foer jeg skjoente at det var noen edderkopper i kassa her, men da jeg proevde aa si til Helena at dette ikke var en kjempelur idé aa gjoere som de sa, fikk jeg ikke lov til aa gaa bort til henne. Naar de staar der med passet ditt i haanda og nekter og gi slipp gjoer man egentlig litt som de sier.. Saa det endte med at de tok alle pengene Helena hadde, mot at vi fikk tilbake passene vaare med stempel i. Vi hadde ikke faatt dem tilbake om ikke hun gjorde som de sa.

Kjempefin deal. Hadde kosta tjue kroner om vi gjorde det selv.

Jeg har dessverre ingen bilder fra denne hendelsen da kameraet var det siste jeg ville dra opp under dette ville dramaet, saa her er et illustrasjonsbilde fra gugel:

Vaare var litt mindre lystige og litt mer bevaepnede, da. Ellers ligner det.

Gisle

san hermano pedro

Etter spanskundervisningen var ferdig jobba vi frivillig i to uker paa sykehuset San Hermano Pedro, avd. los niños. Der var det 44 baade psykisk og fysisk funksjonshemmede barn fra hele Guatemala, enten hentet inn av myndighetene fra familier som ikke kunne ta vare paa dem eller forlatt der av familiene sine. Noen faa har foreldre som kommer paa besoek innimellom og som tar dem med hjem til jul.

Vi har moett 44 fantastiske barn, og de fleste av dem har historier som er ganske kjipe, faktisk saa kjipe at jeg dropper aa skrive om dem her. Men det er veldig kult aa se at det ikke skal mye til for aa lure fram et lite smil naar vi vet hva de har vaert igjennom.

Det har vaert to givende og laererike uker, som dessverre ble korta ned av at jeg ble en smule syk. Fikk plutselig hoey feber en dag jeg rusla i byen, og kom meg saavidt inn doera, maatte faktisk skrape meg oppover gata med tenna i asfalten og i tillegg ta regelmessige pauser paa veien. Legen kom paa hjemmebesoek med en liten legeveske og stetoskopet i haanda, veldig Huset Paa Praerien, og fordi jeg hadde vondt i halsen, feber og hovne mandler konkluderte han med at jeg hadde kyssesyken. Jeg proevde aa si til han at det var en halsbetennelse, men han tvang meg til aa slepe meg ned (eller, tuk-tuke) til legekontoret for aa ta blodproever. Viste seg at jeg hadde rett, gitt. Det var et par kjipe dager, men heldigvis var Helena der med alt jeg maatte trenge!

Gisle

hola chicos

Naa er det blitt lenge siden siste post igjen! Vi har en del aa fortelle, om alt fra sykehuset til Mexicogrensa, men det er litt mye annet som frister akkurat naa. Denne posten er bare her for aa forsikre dere om at vi har det relativt aalreit!

Gisle, Puerto Escondido

godt nyttår

I går var vi på en sportsbar for å feire den israelske nyttårsaftenen. Haha random.
Apropos sport, tidligere i uka var vi ute en kveld, så ble jeg spurt om jeg ville spille i en fotballkamp med guatemalere mot utlendinger (noe det er klart jeg takket ja til, dere kjenner jo meg).
Litt senere snakket vår gode venn Andrea med arrangøren, så sa hun “klart dere taper, de har ikke gjort annet enn å spille fotball”, og da sa han “slapp av, vi har en av Norges beste fotballspillere på laget”. Så pekte han på meg.
Det er tydelig at ironi ikke er like lett å få med seg etter et par drinker, så nå holder jeg meg inne noen dager og håper at han ikke har fått tak i nummeret mitt.

I uka som var var vi også på en lokal grillfest. Vi klarer nemlig å presse inn litt sosialt samvær i mellom de utallige timene med spansklesing. Etter ei lita nap på dagen (vi er ikke åtti år, vi er 1500 meter over havet) sto plutselig Andrea utenfor huset vårt med en blå pick-up truck med sota vinduer og hiphop på høytaleren. Eieren av bilen hadde hun møtt på gata for et par uker sida, haha. Etter en kjøretur gjennom byen og to bevoktede porter kom vi fram til et fint hus med hyggelige mennesker, alt fra reisejournalister til vordende adoptivforeldre. Det er veldig kult med alle menneskene vi møter, vi gruer oss til å reise fra dem om knappe to uker! TRIST.

Gisle